Da var det igjen tid for å sette seg ned og mimre over året som har gått, og få det foreviget på papiret. Selv om vi føler oss som i en annen verden enn dere der nord i vårt kalde moderland, vil vi gjøre krav på noen linjer i Solships i år også : )

Vi har over ett års fartstid i indisk farvann nå, nærmere bestemt i Bengalbukta, med Kakinada som base. Sammen med Jarl har vi vært trofaste følgere av Transocean-riggen Actinia, som leteborer for det indiske oljeselskapet Reliance. Våre dager ombord går stort sett med til å supplere Actinia, med unntak av enkelte avstikkere til boreskipet Discoverer 534 som ligger i nærheten. Bortsett fra supplylivet, hender det at vi er så heldige å få en ankerhåndtering, men det hører det med til sjeldenhetene. Har kun hatt fem siden vi kom ned.

Som de fleste vet, er India langt fra Norge, og dette medfører omtrent like lange reiser for å komme seg på arbeid. Mange fly blir det, og sikkerhetssjekkene og passkontrollene vil ingen ende ta! Stempling, signaturer og mengder av papirer hører med. (passene begynner også å bli rufsete i kantene og overfylt med stempler etter flere tusen fremvisninger i alle slags kontroller og passeringer.) Etter et lite døgn med reising, er det godt å vite at det venter et hotellrom i Mumbai. Standarden på hotellene her er imponerende! Selv om det blir få timer å nyte luksusen, hjelper det utrolig på både humør og skrott. Og det trengs før den siste etappen over til østsiden.
Den første tiden her nede var reisene mer eller mindre et mareritt, med innenlands fly i tvilsom tilstand, og påfølgende bilturer gjennom landsbyer og nesten ulykker med kuer, folk, geiter, høns og fløytende kjøretøyer i alle retninger. Etter fire timers risting på dårlige veier, og samtidig sammenhengende tuting var vi temmelig utmattet. Men vi var enda ikke ferdige. Flere timer hos agent, tollere, immigration med obligatoriske bestikkelser måtte forseres før vi endelig så skorsteinsmerket.
Disse reisene tok i begynnelsen to døgn en vei, men vi må få takke for rederiets velvilje da vi fikk charterfly fra Mumbai og reisen ble betraktelig forkortet. Flyturen er nå mye mer behagelig og betryggende, samtidig som at kjøreturen fra flyplassen er blitt mer enn halvert. I tillegg har også mannskapsskiftene blitt tatt alvorlig, og vi har fått være inne på skiftedag så og si hver gang.

Sett i forhold til arbeidet i Nordsjøen er det svært rolige dager her øst. Det blir mye venting både i havn og ute på feltet, noe av dette skyldes nok at logistikk ikke ser ut til å finnes i indiske ordbøker. Omtrent hver eneste ordre vi får, blir endret minst et par ganger før vi får det endelige utfallet. For å ta et eksempel: Vi kan få beskjed om å forlate location og gå til Kakinada, men før vi har kommet opp i marsjfart er planene endret og vi kan bli liggende en uke å vente.
Vi har hatt en liten kamp her nede når det gjelder lasta vi får ombord. I begynnelsen var den i tvilsom forfatning. Vi er klar over at vi ikke kan forvente nordsjøens effektivitet og sikre forhold, men vi prøver så godt vi kan å holde standarden så høyt som mulig. Den første tiden fikk vi Mud- og sement kjemikalier på trepaller. Det var stort sett sekker med plast over, men også fat og plastdunker på disse pallene. Både pallene og sekkene var som regel skadet når de kom ombord. Lekkasjer på dekk var et stort problem, men etter utallige påminnelser og rapporter, førte det frem. Nå får vi alle pallene på stålrammer med løfteøyer, og lasta er sjekket og sikret. Dette var en stor forbedring, men fortsatt går ting fremover. Nå ser vi at pallene begynner å komme i containere. Det er tydelig at fokus på sikkerheten og rapportering fungerer i India også. Det tar bare lenger tid, men slik er det med det meste i dette landet.

Rengjøring av mudtanker er en sjelden affære her i India. Det er vel kanskje også forståelig når en ser på fremgangsmåten. Her nede tar denne seansen bortimot en uke til tross for en gjeng på 40-50 mann.Vi har kun hatt tre rengjøringer siden vi kom hit, og de gangene ble dekket fyllt opp med indere i alle aldre og en haug med tomme oljefat. Arbeiderne var kun iført truse og singlet. Mud som en gang var flytende, hadde forsteinet seg etter flere måneder i tanken, og måtte nærmest hogges ut og ble løftet ut i tiliters pøser med håndkraft. De arbeidet på skift, sov og spiste på dekk og gjorde sitt fornødne fortrinnsvis utenfor rekka, de dagene det pågikk. Etter tankene var tømt, ble de tørket med filler. Selv om det høres umennesklig ut, var det godt humør jevnt over blant arbeiderne, og de så ikke ut til å plages over at de vasset barføtt i mud og at de var helt tildekket av denne ”sørpa”. Smilene satt løst, og når vi kom for å ta bilde, stilte de villig opp. Det må sies til slutt at tankene var gullrene da de endelig var ferdige.

Man kan ikke skrive en hilsen fra India uten å ta med været! Temperaturen ligger på 25-35 grader, vi har sol og ellers alt som hører med til tropene. En laber bris gjør livet litt lettere på dekk. I regntiden blir det fine været avbrutt av enkelte men ekstreme regnbyger med kraftig vind. Men stort sett bra vær da også. Har hatt besøk av sykloner men det er sjelden. For å si det på en annen måte: slingredukene er stuet bort.

Livet her i India er, som dere sikkert forstår, veldig annerledes fra der hjemme. Likevel trives vi her nede. Vi har veldig bra miljø ombord og vi samarbeider godt. Det er en utfordring for alle ombord å få hjulene til å gå knirkefritt, men vi liker utfordringer. Stuerten fikk litt å bryne seg på etter at den norske provianten etter hvert forsvant fra hyllene, men med litt fantasi og inspirasjon fra mer eksotiske kjøkken har det gått veldig fint. Maskinistene har nok svettet litt ekstra, da forsendelsene med nødvendige reservedeler har en lang og svingete vei innom mange kontroller og gudene vet hva, før de står på kaien. Dekksgjengen må forholde seg til svært lite språkmektige indere som ser ut til å ha et umettelig behov for flaskevann og kjeks. Gangveisvakten er som regel travel, da en inder sjelden kommer alene. Bropersonalet må vi heller ikke glemme. Papirer skal alltid leveres i minst fire kopier, signeres og stemples. Og det er ikke lite papirer vi snakker om. Samtidig er det tydelig at de mange fiskebåtene her nede har sett fordelen med å ha VHF ombord, og tro meg! De vet hvordan de bruker den!
Alt dette gjør India annerledes å være i, men det er en god erfaring å ha med seg. Vi får sett en del av verden som de færreste får oppleve. Med godt humør og minst like god tålmodighet, må vi si at turene går unna og vi har det bra.

Når turene våre er over og vi begynner på den lange veien hjem, får vi nok en gang et møte med et av Mumbais bedre hotell. Her får vi en kjempeflott avslutning på turen med mye god mat, mulighet til å handle litt, ta seg en dusj og slappe av før nattflyet til Europa.

Da gjenstår det bare for oss å ønske alle arbeidskollegaer og andre lesere av Solships en riktig god jul og et godt nytt år. Hilsen gjengen på Drotten.